Ei lita menighet på landet, Som hadde fått ny prest. Presten vandre fra hus til hus, å ble motatt pent som gjest. Men en kveld så kom'n til et småbruk, der sto kjærringa i skår'n og høgg ved. Inni stua låt d fra et trekkspell, der satt gubben og kosa seg meg det. Å presten ble vel litt forundraav det han hadde sett. Han stilte et spørsmål til gubben, syns du dette her er rett? Presten mista både munn og mæle, Da gubben banka i bor'let så d smalt og skreik ut, je sitt og dræg i bæljen å høll varmen med det når d er kaldt. Å du skjøøønner kjæææringa mi, hu kan itte spelle trekkspell. Men hu er så fryktelig god til og høgge ved. Så derfor så gjør vi begge 2 det som vi er best tell, kjerringa mi høgge ved og je spelle trekkspell. Da presten fikk at munn og mæle så prøvd'n på å si, Du husker vel på at vår herre ser den stakkars kjærringa di? Da sa gubben høgt og klart til presten, dænna saken her er veldig grei! Men vår herre har nok gjort deg tunghørt, må du sjøl eller skal jeg hjelpe deg? Å du skjøøønner kjæringa mi, hu kan itte spelle trekkspell. Men hu er så fryktelig god til og høgge ved. Så derfor så gjør vi begge 2 det som vi er best tell, kjerringa mi høgge ved og je spelle trekkspell. Å du skjøøønner kjæringa mi, hu kan itte spelle trekkspell. Men hu er så fryktelig god til og høgge ved. Så derfor så gjør vi begge 2 det som vi er best tell, kjerringa mi høgge ved og je spelle trekkspell. Kjerringa mi høgger veeeeeeeeeeeeeeed, og je speller trekkspell!