Knuse illusjonen, æ putta I et speil
En ny start- å tenk på slutten e en feil
Klart itj å gå lenger, følt brudd I mine bein
Men se på'n no, gutten e en stein
Forma gjennom nå som kalles for ildprøve
Spytte sannhet ut te aill dæm som vil hør det
E varme og finn føde vårres eneste mål
Vi enten leve for I morra eller leve I går
Va bare lidelse, det nådd mæ opp te anklan
Æ tenkt negativt, æ villa bort med tankan
Æ snakke åpenlyst om ting æ har sett
Som en håpløs frustrasjon, mitt sinne forkledd/
Æ gjømt mæ bort fra dela av livet for å få vær I fred
Universet sa det at lidelse ska du lær dæ ber
Æ va han som spurt, men ikke alltid fatta svar
Klart itj å lær nå fra det som aldri vart nå av
Æ kan itj si at veit en snarvei
Opp, men æ leite og reise barbeint
Fra tapern som hate og spør om nedfall
Te skapern som skape sæ sjøl I flertall
Alt e en skole, så æ går rundt å bær ei væske
Som e fylt opp med sand for æ ska lær ei lækse
Tar det opp på glatt føre der æ strør sparsomt
Og vil itj gå I samme fella så æ trør varsomt
E født alein og æ vingle I et evig drama
Før æ dør alein- det kan ingen ta det ifra mæ
Mitt eget ego- en fake, en "venn" æ e vant te
Bygd mæ en rustning som Reich, fortrængt det langt ned
Selv medlidenhet, æ mått steng av den tanken
Armeringa må brytes opp ei lenke av gangen
Æ tenkt: skull itj æ kom igang med livet mitt snart?
Men lite visst æ at den hadd en snikende start
Vært en bizar tur, men æ like det rart
Men altfor mang spørsmål, så lite besvart
Rur fra gamle sår æ vil itj riv det mer av
Æ må kom mæ opp og fræm - diagonalt