Hu Lisa hadde så streng en fader hæin tukte dotter si med høgg og slag,
Og jinta bælja og smaug seg unna og lurde far sin hår skapte dag.
Men værst var gubben om lurdagsnatta, da låst'n døra så det ordtnlig skræill!
Men jinta gikk og fikk gjort en stæga og geipte lurt: -"Hæin ska kommå læll"!
Det var så silde en Lurdagsaften og gubben snorke så stram og besk,
Og opp mot glaset klauv dotterfriern med kvinnfolkrykte som bronsteikt flæsk.
Og jinta fniste og høldt i stægan og stægan hadde et dårlig trinn,
Og trinnet knekte så stægan ramla og gutten datt og kom itte inn.
Så vakne gubben og såg det hele og jaga dotter si bæint på dør,
Og jinta fræste og skreik i døra: -"Je skulle gjenne ha rest ut før"!
Og gutten flaug over stokk og steiner mæ ville auer og sputte blod,
Så la'n seg gjømt i no'n tette greiner og bæinne stægan som gikk i to.
Men Lisas fader gikk helt til grunne og angret aldri sitt hårde sinn,
Og inni bygatom flyr a Lisa og føljer strømdrag og vær og vind.
Og lurdagsfriern hæin drakk seg styrins og soner brødet bak fengslets port,
Og under villbring ved kammersglaset ligg gammelstægan og morkne bort.
Moralen her den kan ramme mange o strenge fader din skyld er stor,
O pige vokt deg for syndens slange - send aldri sorg over far og mor.
Og unge mann du som vill forføre - din skyld beskrives ei kan i ord,
Men største skylda det har nå snekker'n som laga stæga ta røttne bord!