Hvor skogstien bøyer mot Elvebakken ned
Der lå en liten stue i aftensolens fred
De siste stråler spiller på dens tjærebrune vegg
Inn av vinduet dufter det av bjerk og av hegg
Der har sorg og savn hatt så mangt et alvorstak
Men aldri er der kjempet så hårdt som i dag
Den onde barnefarsott kom fra byen også dit
Nå strider deres kjære gutt den siste store strid
Det var en liten klosset og underlig en
Så ærlig og trofast så puslet og sen
Blant guttene i skolen var han alle til narr
Dess mer han vokste hjertet fast hos mor og hos far
I lekser og lek bar det like galt avsted
Og alltid lød det: Tullingen kan ikke være med
Og Tullingen sto stille og tenkte på mor
Og gjemte i sitt hjerte de grusomme ord
De visste jo ikke de tankeløse små
Hvor brennede og dype sår et sådant ord kan få
De så ei hvor han lengtet å komme dem nær
Å få sin del i barnets lek hvor de var ham kjær
Akk for hans siste tanke de sto i flokk og rad
Og de var i hans sinn da han den siste bønnen ba
Med møye og med smerte han hvisket det frem
Gud la den onde sykdom ikke komme til dem
Nu bøyer mor seg over sin lette bleke gutt
Hun kysser ham ennu en gang for snart så er det slutt
Men gruer du da ikke for dødens mørke port
Å nei da mor, en to-tre tak så er det verste gjort
Nå vil du nok gå fra oss det merker jeg for visst
Å ja du men hos Jesus der samles vi til sist
Nå er det også over et smil på leppen ler
Nå slipper de å kalle meg for Tullingen mer