Fattiggutten stakkar lå på trappens sten
Ingen venn i verden bare sorg og mén,
Og så varmt det vakre brune øyet bad,
Ingen ingen rørtes i den store stad.
Alle kirkeklokker dypt og dempet klang,
Der var sol og silke, orgelbrus og sang.
Kjøpmannsbyen blomstrer, handelen har hell
Derfor er det bygget just et nytt kapell.
Stadens styresmenn i rødt fra topp til tå,
Bispen med sin stav og bispeluen på,
Svennene som svinste i de smale sko,
Kvinnene som strålte bak sitt slør og lo.
Endeløst var toget, aldri er de talt,
Inn i kirken dro de der var høyt og svalt.
Fattiggutten liker seg på trappen best,
Hva har han å gjøre i de rikes fest.
Men fra himmelens skyer sank en liten fugl,
Sank som om den søkte her hos gutten skjul.
Lot seg villig ta, og var så trett og varm
Gjemte seg så gjerne her ved guttens barm.
Svale du kan saktens være glad i hu,
Med din rappe vinge skyen kløver du,
I de vakre lande der hvor du var sist,
Er der ingen tårer, ingen nød og brist
Hvorfor slo du her i fattigdommen ned,
Og vend om jeg ber deg, fly og ta meg med,
Gjennom himmelens skyer, over havets vei,
Til de grønne palmer vil jeg følge deg.
Inn i barmens filler ømt han fuglen tok,
Vingen snart var uthvilt, atter bort den dro.
Menigheten jublet, orglets toner steg,
Gutten sank tilbake, han var kold og blek.
Neste sol randt opp fra tusen lepper lød:
Pesten er i byen, fly den svarte død.
Svartedød hvis offer er som havets sand,
Kom på svalevinger fra Egyptens land.