Langt borte i et fremmed land Der sto to søsken små
Og stirret ned på gaten og mot den himmel blå
De ventet på sin pappa som de begge holdt så kjær
Som kjempet langt der ute i den store staute hær
Av øyet dugger tårer når lillesøster spør
Si broder tror du pappa går til himmelen når han dør
Det tror jeg svarte gutten så tappert som han kan
Men pappa faller aldri selv om verden står i brann
Han sa jo da han reiste: Min kjære lille venn
Ved juletid, å gutten min, er jeg hos deg igjen
I krigens kamp og bulder i helvets ild og brak
Han kjemper vel for brorskap og rettferds store sak
Vår moder fra oss døde i denne mørke natt
Hun var så sulten stakkar vi fikk den siste mat
Nå sitter hun og spiser ved englers julebord
Men kommer ikke pappa snart han holder vel sitt ord
Da hørtes ut på trappen de kjente kjære trinn
Og inn av stuedøren en kjempe tredet inn
Han stirret redselsslagen ved synet av de små
Som ved sin døde mamma i månelyset lå
De roper begge Pappa og springer mot ham frem
Men ingen arm av kjærlighet kan mer omfavne dem
En granatsplint har revet hans begge armer av
Og legen ønsket lykke til det ikke ble hans grav
Han sto der som tilintetgjort den store sterke mann
Hva hjalp det at han kjempet så tappert for sitt land
Han stønnet høyt av smerte: Hvem skal nå skaffe brød
Når pappa er blitt krøpling og mamma hun er død