Mjøsa så stille seg vugger aftenen alt stunder til
Gresset i vårkvelden dugger
Dagen den lakker mot kveld
Henne i lien man hører
Måltrostens klangfulle sang
Og henne på stien seg rører
Frosken i valtrende gang
Tett ved den blånede flate
Sitter en kvinne og mann
Så kjærlighetsfulle og glade
I ungdommens glødende brann
Det var den unge herr Einar
Sønnen på Storgården Mo
Som satt med sin ungfagre Anna
Fisker-Lars datter så fro
Anna jeg kan ei deg ekte
Siger den usling så stor
Anna: Du kan ikke nekte
At du på det ga meg ord
Men se ett hundrede daler
Gir jeg hvis nøyes du kan
Så du ei for nogen omtaler
At jeg er far til ditt barn
Anna hun kunne av smerte
Og sorg ikke sige et ord
Det var som det brast hennes hjerte
Et skrik og tilbake hun fór
Hun strakte de bedende armer
Men da så den troløse går
Glemtes all livsgledens varme
Som tentes i ungdommens vår
På Mjøsa den neste dags morgen
Vugget det en båt i mot strand
Den tolkes av kjærlighetssorgen
Den setter alt livet i brann
Båten er tom og dens eier
Er Anna den svekende mø
At vandre på skjendselens veie
Nei bedre at glemme og dø
Året det gikk seg til ende
Anna som lik man ei fant
Da kunne det titt nok hende
At det som sagdes var sant
Det spøker så ofte der nede
På Mjøsa den belgmørke kveld
Med syner og klagende lyder
Og gjenferd i bristende veld
Herr Einar til Mo drog hjemad
Han lengter til festlige bord
Hesten den stevnede fremad
Lengtet til julekostfór
Over de islagt bølger
Han kjører så freidig i hu
Glemt er hva bølgene dølger
Liket av Anna just nu
Herr Einar kom ei på festen
Han ble ut på Mjøsa den kveld
Hjemme på Mo der står hesten
Borte er slede og fell
Juledagsmorgen man søkte
På Mjøsa der fant man en råk
Akkurat der hvor det spøkte
Med syner og klagende gråt
Om våren da isen den smelter
I mai med sol, regn og vind
Da fikk man av bølgene båren
Se Einar og Anna som lik
De vugget så fredelig mot stranden
Kan hende mot selvsamme sted
Hvor de i solnedgangen
Syndet i kjærlighet
Nu spøker det aldrigen mere
På Mjøsa den belgmørke kveld
Og aldri du hører nu mere
Gjenferd i bristende veld
Anna hun ønsket i døden
At eie den unge Herr Mo
Han kom og han sonede brøden
Da var det Anna fikk ro