Se Tyvenes Konge han hastet
Fra valsen som nettopp tok slutt
Sin kappe om skulderen han kastet
Og skyndte i parken seg ut
Hva var det som rørte hans sinne
Og gjorde hans panne så blek
Kan hende et skremmende minne
Fra dypet av lidelsens lek
Han vokste opp uten foreldre
I motgang, i sult og i nød
Som barn med en bror som var eldre
Han tigget det daglige brød
Så ble han et offer av gaten
Med venner som lærte han opp
Hans evner de førte ham siden
Til byens forbrytertopp
Rundt bordet de sendte pokalen
Men stolen til kongen sto tom
En stigende uro i salen
Blant mange som så at han kom
Hans dronning den vakre blondinen
Så herjet av lettsindighet
Hun ble i sin fagreste ungdom
Forført av hans livlighet
Hun savnet fortvilet hans nærhet
Og følte at noe var galt
Hun spurte omkring hvem som visste
Men sannheten ble ei fortalt
Til sist fikk hun høre av vakten
At kongen i parken gikk ut
Da sprang hun av sted for å lete
Og fant ham så der til slutt
Stilt vandret hun opp til hans side
Og hvisket forsiktig hans navn
Han løftet pistolen til hodet
For livet det kjentes så kaldt
Et skudd smalt så høyt gjennom natten
Et anskrik og så var det slutt
På marken lå Tyvenes Konge
Som fra de levendes rekker gikk ut