Per Olsen elsket nabogårdens Lise
Men så en dag fikk hun en annen kjær
Hans minne lever nå i denne vise
Det er hans skjebne som beskrives her
Den store sorgen som Per Olsen kjente
Kan den forstå som får en pikes nei
Det er så tragisk det som siden hendte
Han gikk til stranden for å drukne seg
Per Olsen ønsket ingen andre piker
For det var bare Lise han holdt av
Han fylte lommene med stein og spiker
For raskt å komme i den våte grav
Og månen skinte vakkert over vannet
Og langs den veien som han måtte gå
Men ingen så Per Olsens bleke panne
Og ingen visste hva han tenkte på
Han stod en stund og stirret ned mot vannet
Og kunne se den kalde klare bunn
Så gjorde han det skjebnesvangre spranget
Og alt var over på et kort sekund
Det som var hendt det spurtes under tiden
Snart ble han funnet mellom tang og siv
Nå er det lenge, ganske lenge siden
Den kvelden da han tok sitt unge liv
Hans kjære Lise slapp å gå og lete
Nå er hun gift og ganske tung og svær
Men det er best Per Olsen ikke vet det
Han har det sikkert bedre der han er
Per Olsen hører ingen sinte stemmer
Og føler aldri mere hat og nag
Han hviler stille under muld som gjemmer
Til han står opp på dommens store dag
Hm-hm-hm-hm
Hm-hm-hm-hm, hm-hm-hm
Hm-hm-hm-hm
Hm-hm-hm-hm, hm-hm
Hm-hm-hm-hm