Den var vår, denne jord, den var vår
Og vi tok den i eie og arv
Mot å dele dens trengsler og kår
Og i fellesskap skjøtte dens tarv.
Vi randt alle av selvsamme rot,
Og vi kjenner en adel, kun en,
Og se, det er naturens, så ren
Som den harmglødet går i vårt blod.
Det var vi, som ble stedbarn på jord,
Skjønt vi skjøttet dens tarv i vår sved
Og som sønner av rikeste mor
Kanskje trengte litt kjærlighet med.
Vi er treller, ja treller på jord,
Og vårt livskald ved dag og ved natt
Er å mate de få, som har satt
Seg til fest ved det bugnende bord.
Men vårt jordliv er et, det er et.
Og hvert annet er drømmer og dikt.
Nå, så er det vel også vår rett
å få leve det solfylt og rikt!
Vi vil leve det solfylt og rikt,
Som det sømmer seg menneskers rett,
For det er ikke bare vår rett,
Det er også vår krevende plikt.
Kamerater! Det suser et tog
Over jorden, så langt som den når,
Og det tordner i hundrede språk:
Den er vår, denne jord, den er vår!
Den er hans, den er din, den er min.
La oss dele dens kår uten nag,
Hvis det ikke på handlingens dag
Skal stå skrik av dens kamprøde skinn.
Kamerater! Det truer en ild
Over jorden, så langt som den når.
Det er viljer, som ikke slapp til
Og nu brenner i lengsler og sår.
Det er hatet, det flammende hat,
Mot en tid, da hver evne vi har,
Er i ørknen et rop uten svar,
Skjønt fortvilet vi truet og bad.
La dem trampe hver vilje i glød,
La dem reise hver evne til strid,
La dem mette sitt liv av vår nød,
For det kommer, det kommer en tid!
Under fanene modig og tritt
I den våknende fremtidssols skjær,
Kamerater så mange vi er,
For vårt jordliv, dets frihet og rett!