Mens stormen skreik i vantene og far min stod ved ratt. Det var i brenning og vær, det knakk i taljer og i rær; Den norske sjømann er et gjennombarket folkeferd. Og måtte søke polti'hjelp mot jentene i land. Det var i brenning og vær, de lå og ba på sine knær, Og gråt fordi de alle ville bli min hjertens kjær. Det kom av de fikk gulsott av misunnelse den da'n Jeg stakk i brenning og vær ned til de svaiende trær; Hvor Havaii's skjønne døtre går og sprader uten klær. På Grønland fikk jeg skylda for de hvite eskimo'r. Stakk av i brenning og vær, helt ned til Tyrkia og der; Blei haremsulta'n redd og rekvirerte militær. Slik blei dem gitt fordi dem stod og blingsa etter meg. Da jeg i brenning og vær stakk ut fra havnemolo'n der, Med kursen ned til Spaniens kastanjebrune trær. De gråt og preket for å få meg inn på dydens vei. Det var i brenning og vær, jeg måtte gråte litt med hver; Og da jeg dro fra Spanien var det ingen nonner der. Fra Jomfruland til Barcelona er det ikke langt. Heihå for brenning og vær på alle holmer og på skjær, Står jentene og gråter over en de hadde kjær. Så nå har jeg fått skylda for at havet er så salt. Heihå for brenning og vær på alle holmer og skjær, DEN NORSKE SJØMANN ER ET GJENNOMBARKET FOLKEFERD