Det tasser og lever i skogen Enn skjønt det er natten og alt er til ro Jeg ligger på ryggen og tenker i mørket Og kjenner meg stille og fro Jeg ligger og skriver på himmelen Og henover stjernernes hær med min sko Det tasser og sysler i skogen Den lyd ifra stråene kjenner jeg før; De sydet så gule i dag i solen, Nå knekker de over og dør Og granernes nåler faller, Den lyd er så inderlig liten og skjør Det er ikke annet som lyder Men slikt er vel fare og støy for en mus? Da skjelver hun inn under lyng eller blader Og har ikke bedre hus Jeg tenker: "Hvor lydløst dèt lever Som lever her nede i grams og i grus!" En ser dem i blant fare sammen Og puste med brystet så dirrende titt Og vente så rådvilt om noget vil hende Når mennesket nærmer seg litt Det er vel når mennesket kommer For musen som fjælde kommer i skritt Det strømmer inn på meg alt sammen At alle de bittesmå liv er nær Som jeg er så svær for disse, har alle Et noget som sværere er. Jeg rykker min sko tilbake Som skrev over himmelen og stjernernes hær