Fortids redskap i rusten avmakt
Gamle spår fryst i is
Stilt i skauen nå
Der vi høgde på gammalt vis
Vi var menn ta skauens makt
Dreiv tømmer i vindens skugge
Ba ei stille bønn
For døm mektige trea vi høgde
Langli-kara enda sine daer her
Døm gjekk ut ei novembernatt
Je leita og leita
Men såg døm aldri att
Kun et fjernt minne er døm nå
Alt døm lærte på sin veg
Skauens skikk og bruk
Det er viten som dauer med meg
Sovna inn på salig hvilestad
Nedgravd på moseseng nær randa ta lia
Borte for evig og alltid
Ingen tårer for den siste mann' ta skauen
Et tre igjen på dau manns stad
Ei sliten bjørk i ensom majestet
Skauen gir og skauen tar
Slik det har vøri i all evighet
Alt vi gjorde har visna vekk
Lagt ned i ei stille grav
Sjøl om sorga har stilna
Takker je for det skauen gav
Old times' tools in rusty resignation
Old tracks frozen in ice
The forests are quiet now
Where we logged the old-fashioned way
We were men carved by the force of nature
We felled timber in the shadow of winds
Told a silent prayer
For the majestic trees we cut down
The guys from Langila died here
They went out a late November night
I searched for ages
But saw them never again
Now they are nothing but a faded memory
Everything they learned through their years
The forest's ways
That is knowledge which dies with me
Put to rest on our holy ground
Buried on a bed of moss near the edge of a field
Perished forevermore
No tears shed for forest's last man
A tree on dead man's ground
A tired birch in lonesome majesty
The forest gives and takes
As it has been for all eternity
Everything we did has withered away
Buried in a silent grave
Even though the sorrow has passed
I thank the forest for what it gave