Om kvelden når det mørkner og alle går til ro, da stenger jeg for stall og for låve. Og spurvene de netter seg i hvert sitt lille bo. Da går vell også du til din kåve. Men siden vet jeg ikke at for tiden til å gå, for i de lamge netter da lenges jeg så. Da har jeg ikke sinne til at sove. Nu står du forran speilet og kjemmer ditt hår, så sort og så alvorlig er ditt øye. Da banker vell ditt hjerte, men hvorfor det slår det vet du ennu ikke så nøye. For ennu har vell ingen fått komme deg nær. Men over stolen henger dine fattige klær, ditt skjørt og dine strømper og din trøye. Det mørkner over veien og høstens stunder til, og tåken den tetner over enge. På stiene i skogen har mangen en gått vill, og stjernene de stiger så strenge. Men kan du ikke komme i aften lille venn, så send et bud og si meg når kommer du igjen. Jeg har ikke sett deg på så lenge.