Et vintereple ble jeg visst Som hang for lenge på sin kvist, Men falle måtte jeg til sist -Da vinden fant meg. Nå ligger jeg blant strie strå Med frosne nattetårer på Og undres; vil du komme nå -Og kanskje se meg? Og løfte meg i hånden din Og legge meg mot hals og kinn Og kanskje helt på barmen inn? -Man kan jo drømme. En drøm som kan bli sterk og sann Når solen er en isnet brann Imot en irrgrønn himmelrand -Og alt liv fryser. Så tar du meg til reisens mål: Ditt nattbord og en sprukken skål. Jeg lenges så, men må gi tål, -For tyss, du sover. Ja, sov min hvite vinterbrud! En sommer sitrer i din hud Og anger mot meg milde bud -Om alt jeg elsket. Så våkner du vel av din blund Og løfter meg opp mot din munn. Fortær meg du - å, salig stund! -Slik vil jeg ende!