Det hendte for lenge sia,- Langt oppi nord et sted. Folk gikk og venta på bygdefarjekta, Men ho va ikkje å se. Ho skulle komme fra Bergen, Lasta med alt som går an Av rugmel, sukker, sirop og salt I bytte førr tørrfesk og tran. Men jekta va borte. Nåkka va feil. De speida forgjeves Etter rødbrune seil. Bygdas beste va med, Våkne og vante menn. Va de forlist eller eller satt i arrest? Storbåra bryt og brenn. Ei mor går i uro og vente På sin kjære sønn. En far hytte handa mot en hard horisont, Og folket går sammen i bønn. Men jekta va borte... Håpet minka daga for dag, Ansiktan mista glød. Det som kom te bygda nu Va den bare og bitre nød. Bleik som et lite barnekinn, Blå som en dødsmerka munn. Svart som selve djupe jorda Under en kistebunn. Jekta va borte... Et år får passere. To år hangle av sted. Da ser ei kone i vinduet Et syn ho kan kjennes ved: En båt der ute på fjorden! Det kan umulig være feil. Hjertet hamre, pusten hiv: Ser dokker, rødbrune seil! Jekta e hjemme. Herre min Gud. Jesus Maria: La det gå bud! Nu ringte de kirkeklokka. Ringte og ropte takk. Takka førr livet og gutan og gleden, Ringte te klokka sprakk! Sprakk av lutter glede, Sparte sin siste lyd Te dagen da alt ble nytt igjen Og alt bare jubel og fryd Og jekta va hjemme, Berga og heil. Tebake fra Bergen Med rødbrune seil.