Jeg driver i aften, og tenker og strider
Jeg synes jeg er som en kantret båt
Og alt hva jeg jamrer, og alt hva jeg lider
Det ender vel gjerne med gråt
Men hvi skal jeg være så hårdt beklemt
Om hundrede år er allting glemt
Men hvi skal jeg være så hårdt beklemt
Om hundrede år er allting glemt
Da hopper jeg heller, og synger en vise
Og holder mitt liv for en skjønn roman
Jeg eter ved Gud som en fullvoksen rise
Og drikker some bare faen
Men hvi skal jeg fare med all den skjemt
Om hundrede år er allting glemt
Men hvi skal jeg fare med all den skjemt
Om hundrede år er allting glemt
Så stanser jeg virkelig heller striden
Og ganger til sjøs med min pinte sjæl
Der finder nok verden meg engang siden
Så bitterlig druknet ihjæl
Men hvi skal jeg ende så altfor slemt
Om hundrede år er allting glemt
Men hvi skal jeg ende så altfor slemt
Om hundrede år er allting glemt
Å nei, det er bedre at rusle og leve
Og skrive en bok til hver kommende jul
Og stiger til slutt til en versets greve
Og dø som en romanens mogul
Da er det nu dette som gjør meg forstemt
Om hundrede år er allting glemt
Da-da-da da da-da
Da-da-da-da da-da-da-da
Da-da-da-da-da-da-da
Da da-da da-da
Ba ba-da ba-da da-da
Vu-du da-ba-ba-ba-ba-ba
Ba-da-da-da-da-da-da da-da
Ba bu-bu-bu bu n'du
Ba-da-na da-da-da
Bu-du n'ba-da'n-da'n-ba-da ba-da
Om hundrede år er allting glemt