Jørgensen og eg
(Tekst/mel: H. Grønhaug)
I nitten hundre og fem
Då Unionen sto for fall.
Det var i januar og det var kaldt.
Svenskekongen bannet,
Michelsen holdt kjeft.
På grensen var det like før det smalt.
Eg ble sendt te Kvarven for å holde vakt.
Eg sa: "Det e jo ingen svensker der.",
Men det skull' eg ikkje sagt.
De hev oss ut i mørket på militær manèr,
Fenrik Johnsen, Krag Jørgensen og eg.
"Hør!" sa Fenrik Johnsen,
"Har du nokke mat?"
Eg sa: "Eg fikk et spann ut av min mor!"
Tåken lå som suppe, natten lå som graut,
Eg vet ikkje nøyaktig kor vi fór.
Johnsen sa: "Vi tar en rast!"
Og fant frem en skjei.
Eg lettet litt på lokket,
Og Johnsen ropte: "Hej!
Strõmning och potatis, e' det bãste jäg vet!"
Vi ble misstenksom – Jørgensen og eg.
"Si meg, Fenrik Johnsen,
Kor kommer du i fra?
Eg tror – pina dø -du e' en svensk spion?"
Han slo meg hardt i skallen
Før eg rakk å ta grep,
Sånn at Jørgensen fikk i seg en patron.
Eg ramlet rundt i mørket
På albuer og knær.
Eg dunket borti steiner,
Og eg dultet borti trær.
Det gikk vel nokken timer
Og kanskje nokken flere.
Vi var aleine – Jørgensen og eg.
Då eg endelig så klart
Var Johnsen tørket vekk,
Og spannet mitt lå bulket mot en stein.
Eg skjønte no at hvis eg ville
Se min mor igjen
Ble eg nødt te gå på mine bein.
Eg plukket med meg bøtten
Og tok jakken på,
Eg hadde ikkje peiling på kor eg skulle gå.
Eg håpet at en engel ville styre mine steg.
Vi var på bærtur – Jørgensen og eg.
Eg har gått her ut'på Kvarven i uker og i år.
Det e' som eg har lenker rundt hver fot.
Eg har leitet etter Johnsen
Siden nitten hundre og fem,
Og eg innrømmer: No butter det i mot!
Det hender av og til
At nokken krysser mine spor.
Eg har prøvd å rope te' de,
Men eg finner ikkje ord,
Og ser du meg ved midnatt,
Då må du passe deg.
Då e' vi sulten, – Jørgensen og eg.
Og ser du meg ved midnatt,
Då må du passe deg.
Då e' vi sulten, – Jørgensen og eg.
Og ser du meg ved midnatt,
Då må du passe deg.
Då e' vi sulten, – Jørgensen og eg.