Et lite menneske fortapt i altfor store sko En liten sjel uten tid til å bli stor To små armer men ingen far og ingen mor Sår som aldri noken sinne gror Ey, hun våkner i ruiner dette pleide å være et hjem Og bakken som hun ligger på, det pleide å være en seng Første gang hun står opp uten å krangle med broren Første gang hun våkner uten far og mor Hele livet snudd på hodet, men hun må være modig nå Tørke tårer med blodig filler hun plukker opp Midt i all panikken løper fremmede og skriker etter resten av familien Hun ser mødre som griner Hun ser fedre som plukker sønner fra bakken Ferske sår, det brenner fortsatt på lekeplassen der hun går Med bare føtter i gater hun ikke kjenner lenger Hvor skal hun løpe uten noen ting å lete etter? I asken ligger livet hun levde i går Hele verden mot en liten jente på 13-år Og vi ser alt på Tv2 Vi skjønner alt, hun er fortsatt helt alene når hun ber en bønn i natt Et lite menneske fortapt i altfor store sko En liten sjel uten tid til å bli stor To små armer men ingen far og ingen mor Sår som aldri noken sinne gror ♪ "Latter" Et lite menneske fortapt i altfor store sko En liten sjel uten tid til å bli stor To små armer men ingen far og ingen mor Sår som aldri noken sinne gror