La andre synge viser om kjærlighet og dyd Jeg nynner mine strofer, om a Frida Tusenfryd En kvinnelig Napoleon, som stod i positur Med handa inn på barmen sin, og hatten litt på snurr Du fagre Frida fant, som alle hjerter bandt Når taterfargen frasa under skjørtets frynsekant Hu var ta Monseslekta og drog fra sted til sted Med mang en trofast buro, hu i lyngen slo seg ned Men støtt når dagen grydde, og nattens rus forsvant Man savnet både jenta, og litt jordisk gods iblant Men ska' vi tala sant, du fagre Fridafant Så gav du alltid taperen en himmelsk natt i pant Jeg husker du en høst hos han skredder-Hans fikk bo Og presten kom å tordnede om svovelpøl og glo Du felte angerens tårer og fulgte da han gikk Mens tusen røde jækler dansa can-can i ditt blikk Og prestens syndefall ble tap av sognekall Den dag man fant et taterskjerf i prestegårdens stall Du heldig var som regel, slapp fra det over alt Selv den gang lovens lenker mot din stolte nakke smalt Med lensmann sjølv som vakt, du i cella fikk ditt ry Og blev din egen kausjonist før neste morgengry Ja dine hete blikk, til sjelens dybder gikk I kjærlighet og femkort, tok du alltid siste stikk La kjærlighetens rose få blomstre på sin gren Og få sin sang om trofasthet, beregnet kun på én Jeg synger mine viser, om a Frida Tusenfryd De ligger strødd for vær og vind, i både nord og syd Jeg minnes Fridafant og kjærlighetens pant Hver gang jeg ser en tusenfryd langs landeveiens kant