Tuppen og Lillemor, bor gård i gård, Begge har øyne blå, lysegult hår, Sløyfer i flettene, sløyfer på sko. Forkle med lommer i, har de begge to Hjem fra skolen pent hånd i hånd. Daglig de knytter evig vennskapsbånd Men plutselig en dag kom de til å slåss: Nå får du aldri mer, komme hjem til oss! Du får'ke leke mer i våres gård. Jeg er'ke venner med deg mer. Jeg skal skli på kjellerlemmen, Mens du står utenfor og ser. Du får'ke klyve mer i våres trær, For jeg er ikke glad i deg mer! Du får'ke leke mer i våres gård, Når du er så slem mot meg! Veien til skolen var fryktelig lang Da de gikk hver sin vei, for første gang. Time på time gikk-ikke et ord. Begge var på gråten. Sorgen var stor Men i det siste frikvarteret Kan ikke Lillemor greie det mer. Tuppen! Jeg angrer så på det du vet. La oss være venner i all evighet. Kom og bli med bort til våres gård! Ve'kke sinna på meg mer! Vi kan skli på kjellerlemmen, Mens de andre står og ser. Du kan klyve i våres trær. Det skal bare du og jeg. Kom og bli med til våres gård, For jeg er så glad i deg!