Jeg vil ikke rømme mer
Jeg var [?] i hodet til å begynne med
Frykten om at gode ting tar slutt ble selvoppfyllende
Hadde noen å skylde på, vanskelig å skylle ned
Med selvmedlidenhet, hvordan tilgi disse syndene
Hun var alt jeg ville ha, før jeg visste hva det var
Siden jeg ikke visste hva det var, så var det kanskje ikke veldig rart
Hadde tatt noen dårlig valg, men av dem alle var vi verst
Kan'kke se meg tilbake uten å måtte angre tvert
Noen spor blir permanent som søppel i sement
Noen ting blir aldri glemt selv om du blir dement
Vit den smerten er latent der hvor kjærlighet er kjent
Du kan gå for nær den flammen, men du lærer av å bli brent
Blir omtalt i ukjente sverer
Da husker vi fallende stjerner
Vi møtte aldri opp og skulle aldri dit igjen
Jeg vil ikke rømme mer
Jeg vil ikke rømme mer
Livet er en gave, kan'kke klage på det
Om du har det kjært, så ta vare på det
Men ikke av frykt for å få skade på det
Det ble et langt år med kampsår
Det første kuttet var dypest
Og ingen tvil om hvem sitt fall som var dypest
Jeg vet ting, jeg ser ting
Glansbildet belyses
Glansbildet var vrang stilling da tilliten vår brytes
Både fysisk og psykisk
Kjipt hvis det er min skyld at din skyld tok sted
Selv om du sa unnskyld, så ga det meg ikke fred
Det er for sent å ikke omfavne det tapet
Jeg tror alt skjer for en grunn
Prøver å se frem og ikke tilbake