En sliten gutt ligger i sengen sin Alene med tårevåte kinn Inn kommer mor, han snur seg bort Frank her er trompeten din Frank titter lengtende ut av vinduet Akk var jeg en fugl og hadde vinger Mor sier Frank, husk det er 17 mai Avsted før dirigenten ringer Kjære mamma la meg slippe korps Jeg vil mye heller dø Ikke tving meg til å gå i tog Ikke la min sjel forblø Kjære mor ikke forlat meg her Jeg føler meg så inderlig alene Den grufulle musikken Alle uniformene Mor jeg orker ikke mer Og slik gikk det til at vesle Frank mistet livsgnisten Han maktet ikke leve et liv med tvang og med ufrivillighet Nei, han valgte heller å ende sitt eget liv Enn å marsjere bak fornedrelsens fane Han tilbrakt noen uker på nervesanatorium Før han druknet seg i en tuba Og tok farvel med den verden som hadde såret ham så dypt Når han nå trer inn i dødsriket Har han funnet en sjelefred Som han aldri fant her på jorden Frank gav lidelsene et ansikt Han døde for deg og meg Kjære mor endelig er jeg fri Her er så lyst og fredelig Ei mer ompa, ei mer messingblås Ei mer tvangstrompeteri Kjære mor endelig har jeg vinger på Nå kan jeg fly og møte far Han som og endte sitt eget liv Etter et år i Opsahl Janitsjar