Finnmark Æ spurte elva, men æ venta aldri på svar Så æ la asfalt, over røtter som en gang lå bar Fra vinter til vår, nye håndtrykk og navn som vi får Sjølpålagt sjølforakt, etses mer fast for hvert år Bland dæ inn! Kom frem! Men likevel blir du nok aldri som dem Åran som det tar dæ Tida som gikk fra mæ Åran som det tar dæ Tida som gikk fra dæ Du som har levd i lyset Og e født utfor alt Som ler av mørke måneda Brent ned, vi e Finnmark!