En frøken så ung Og en mann uten land. De satte seg ned i det grønne. Så ga de hverandre En ærklæring uten ord. Den tapre soldat Og den frøken Susann. De talte med øynene de skjønne. Så tok de farvel og tårene rann. Han måtte dra ut for å kjempe. Da året var omme og høsten ble kald. Da kom det en frier til frøken Susann Med rikdom og tilbø henne hånden. Og de talte med øynene de skjønne. Susann å Susann! Har du glemt din soldat? Du kan vel minnes ditt løfte? Ditt svik og din falskhet Vil straffes med gru! Jeg kommer tilbake og fordre Vil min brud. Og rykker deg ned under jorden. Hvert år fire ganger vi sees der igjen. Når midnatt har lagt sine vinger. Han svinger sitt beger, hun rødmer av skam. Så roper han ut Mot frøken Susann En skål for min troløse pike. Og de talte med øynene de skjønne.