Så var jeg bare søtten år
Med kort rett klipp blant utslått hår
Og kjærlighetens rare spill
Var kun for dem som hørte til
Kanskje ble de rett fram snytt
Ung og gift og gammelt nytt
Jeg så langt fram og spilte sta
Men så var jeg bare søtten, da
For der i speilet på kommoden
Sto hu som ville knekke koden
Jeg fikk aldri lapp i smug
Eller, det var én, men det var jug
Men like fullt, en Skybert-venn
Det er da noe, det vet den
Som aldri mer skal bli søtten år igjen
(Og) ei som var av arvegods
Med ord som kunne slå til blods
For som man reder ligger man
Det er slike som skal ta seg fram
Sjøl sitter a fint i det nå
Med en som hun kan leve på
Og skjebne som kan spås i grut
Et liv som varer livet ut
Send en tanke ut til dem som vant
De som ble, de som ble valgt
De tapte i det lange løp
Som haren imot den som krøp
Men bygdedyr på høylys dag
Kan sprekke når du står ved lag
Om du overgår
Den du var som søtten år
Til de av oss med stille savn
Etter en hvem som helst
En som var sann
Sjelden ble vel mitt navn nevnt
Sist valgt og for alltid brent
Det kjennes lenge sida nå
Sjøl dagdrømmer kan gå i stå
Og gjør vondt verre til godt ment
For de av oss som blomstra sent
Vi lar oss rive med i høyt, høyt spill
Later som det later til
Holder vi oss sjøl for narr
Ser tydelig andres sår og arr
Når jeg hvisker til min Skybert-venn
Er jeg like unnselig som den
Aldri om jeg skal bli søtten år igjen
Så var jeg bare søtten år
Med kort rett klipp blant utslått hår
Jeg så langt fram og spilte sta
Men så var jeg bare søtten, da