Gamle, milde Satchmo Ansikt som hjulspor på sletten Som muld og morild Sår på leppene Blod på munnstykket av messing Alltid raser solstormen i dine lungers kløftede tre Alltid flyr en ravn på duevinger Fra din søndersungne strupe Nobody knows . . . Ser du alle de hvite hendene, Satchmo? De klapper Hender som slo Hender som hengte Hender som splittet et mildt groende mørke Med hatets brennende kors Nå klapper de Og du spiller, gamle Synger Uncle Satchmo's Lullaby Svetten pipler, brystet hiver En sol sitter fast i trompetens skinnende svelg Som gråten i en strupe . . . the trouble I've seen Hvor ditt arrete smil gjør meg skamfull Over mitt eget stengte ansikt Mitt knefall for skyggene Jeg spør deg: Hvor henter du kraften til ditt opprør uten hat? Din skinnende tone av lys Som gjennomstråler negernatta? Svar meg, hvor stor sorg skal til . . . Hvor stor sorg skal til For å nære en ren glede? Og trompeten svarer langt borte fra En røk av sølv: - Mississippi . . .