De skjenkte meg mangt her i skogen
Ja både av godt og vondt
De åra je rusla på knogen
Med øks og med neverkont
Men jamen har åra krevd
Adskillig av slit og svette
I pant for det liv je har levd
Det var itte gamal kaksen
Som første gang fulgte han far
Tel skogs og sleit som en vaksen
På hogst inni snatt og snar
Nei, je lærte nok fort og forstå
At livet vi fikk av Vårherre
Det var itte gratis å få
Det vesle je lærte hos presten
Om alt som er rett her på jord
Det satt itte djupt under vesten
Je glømte det alt – og svor
For i brakka gikk praten rå
Og gav dem ei hardhendt løysing
De gåter je grunna på
Så mye kan si's på den brakka
Men kjær ho vart meg no lell
For der på de kvistharde krakka
Je kvilte så mang en kveld
Ho sto der i kveldsolas skjær
Og ropte tel skogenes sliter:
Kom no og kvil deg her!
Det var itte mange som roste
Dens brisk med den mugne halm
Der klesplagg og sælatøy oste
Rundt fel'omnens glødende malm
Men aldri har dyner av don og fjør
Vel skjenket ei kjærere kvile
Enn brisken ved omnsvarmens glør
Je ofte vart blaut tel skinnet
Når snøslasket hølja tett
Men kunne itte sitta inne
Sku' onga få eta seg mett
No huserer astma og gjekt
I skrotten min om natta
Men ingen vel bryr seg om slekt
Nei, detta er ittno å nevne
Det var kun en kamp i det små
Som aldri har maktet å jevne
Den vegen je sjøl måtte gå
For der je no ender mitt spor
Der strever de trogne sønner
Som alt eier sølvstrøm i hår
Men storskog, du eier mitt hjerte
Ha takk for den glede du gav
Je føler trass alt ei smerte
I livskveldens sus mot mi grav
Je ber deg tel dødens stund:
Stå vakt om mitt siste leie
Og kyss du med dogg min munn