Ytterst på et berg står den siste poet Hviske vakre frasa mens han danse med døden Legg sæ ned på steina grunn Før å få igjen pusten Sola kryp sakte oppover fjellan Mens han trør opp barndommens skjulte veia Blås ut røyk fra slitne lunga Gjør sæ klar før en siste høst Han har ikke begrep på hverdagstid Sol står opp sol går ned Han leve i fred Og mens vi spring rundt og bær på Trygghet av glass Har han funnet sin plass Blodslinjen hannes dem skal aldri dø ut Før han har elska, han har levd Brukt hjertet som brud Ansvar lagt på skuldra små Han lot dem fly før dem lærte å gå Den siste poet folde hendern og ser opp På en mørk stjernehimmel Som alltid gir svar Ber en bønn før oss som ikke vet At det eneste vi treng e kjærlighet Han har ikke begrep på hverdagstid Sol står opp sol går ned Han leve i fred Og mens vi spring rundt og bær på Trygghet av glass Har han funnet sin plass Han har ikke begrep på hverdagstid Sol står opp sol går ned Han leve i fred Og mens vi spring rundt og bær på Trygghet av glass Har han funnet sin plass Den siste poet tar sats i fra berget og Stupe ut i havet der han var født Der finn han roa og de ordan han visste at Livet sku' sjenke han til slutt