Då eg va tolv, var mine helter langveisfra Eg skjønte knapt nok ka de sa, Men eg skjønte at de va store og at de Sang så bra Men eg ble tjue år og skrev sanger sjøl og eg så At vi var like utenpå, Så eg trodde at vi va like inni og, Og eg ble sint, og eg ble best, Og alt eg sa, skulle gjelde for folk flest, Så eg tok frem gitaren min På restaurant for første gang For eg ville frelse verden med en sang Ja, tiden gikk, og mange visste kem eg va De skjønte knapt nok ka eg sa, Men noen ga meg pris og sa at eg Skrev så bra Først ved tredve falt eg fra min grønne gren Då eg skjønte at mer enn en Faktisk ikkje syntes at eg va så suveren, For det var ut med nei og inn med yes Og for folk flest var eg først og fremst et fjes, Men eg dro med gitaren min fra restaurant til Restaurant For eg ville frelse verden med en sang Tiden går, å ja, men eg gir ingen fri De kan meg utenat, tror de: Kem eg e, kordan eg synger og ka eg vil si, Så hver kveld så må eg gjøre en kro til min Og sloss mot disco og ståk og vin Og håpe på at litt av budskapet går inn, Og eg blir sint, og eg blir best, Og eg vil tro at eg når frem med min protest, Så når eg tar gitaren min for n-te gang på restaurant, Vil eg prøve å frelse verden, Eg vil prøve å frelse verden med en sang Vil eg prøve å frelse verden, Eg vil prøve å frelse verden med en sang