En jeger dro på eventyr Og jaktet fugl og ville dyr Han gikk med myke skritt Han tok geværet sitt Og la seg til ved enden av en myr Og skogen lå i morgendis Som vek fra sol og kjølig bris Da fløy det frem fra nord En pjusket snipemor Hun lokket jegeren på mammavis "Å kjære jeger, mine unger leker mellom siv. Å vær så snill og spare deres unge liv. Å kjenne dem er ganske lett De vakreste du noensinne så Er mine små!" Ja, så dro han til en annen kant Og tok de styggeste han fant Han var fornøyd og blid Og han kom rett forbi Men da pep myrsnipa så smertelig. "Jeg elsket dem, mer enn meg selv. Og så tok du dem allikevel!" Han svarte: "Slike skarn, Kalte du pene barn?" Hun sa: "Men selv en jeger må forstå, Enhver synes best om sine egne små."